I lys av teorien om at menneskets læring skjer i et praksisfellesskap gjør jeg meg noen tanker om skole og skoleutvikling. Hvor er vi i dag iforhold til å se hele mennesket og legge til rette for at læring skal skje i et fellesskap
Mange skolebegrep raser gjennom tanken når vi kommer til læring i et fellesskap. Tilpasset opplæring, Læringsstiler, Uteskole, Tema/prosjektarbeid, Entreprenørskap osv osv.. Det hjelper ikke med kun metodikk og undervisningsopplegg.
Begrepet Relasjoner er et stikkord i denne sammenheng. For å legge til rette for læring i et fellesskap er det viktig å sette dagsorden for et godt læringsklima i skolen. Trivsel og tilhørighet for alle må være et stikkord.
Når det kommer til praksisfellesskapet som nevnes har vi vel en vei å gå. Mye god kunnskap finnes i skolen. Men den gode lærer er mer en bare en god kunnskapsformidler. Læreren er en viktig brikke og kanskje avgjørende for å skape et godt læringsmiljø. Relasjonell kompetanse er ikke satt fokus på i skolen. Dette er et kompetanseområde som jeg tror er helt avgjørende for å skape gode praksisfellesskap.
Eleven. Eleven kan vi ikke skylde på. Det er etter min oppfatning vår relasjon til elevne vi kan arbeide med. Det er min klare oppfatning at vi som lærere plikter å ha gode relasjoner til våre elever i skolen.
Så til slutt: ”Skal vi alle bli realister og akademikere nå da! Skal vi ikke ha noen som kan kunsten å smi, kunsten og faget å slå kobber og snekre de velkjente norske laftede trehus? Skal vi bare si , ja EU vi skal være med som akademisk kunnskapsleverandør nr 1 i verden og glemme helt hva mangfoldet er?
Vårt oppdrag i skolen synes klart. Så la det også komme fram i satsninga på den norske skolen videre!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar