Læringssyn og vurderingspraksis

Alle elever har et læringspoteniale og de læring skjer i et praksisfellesskap. Det er vårt utgangpunkt. Læreplanen vår legger opp til det. Vårt framvokste læringssyn og planverk tar altså utgangspunkt i at elever skal i stor grad samhandle. Samhandling skjer når mennesker i praksis arbeider sammen.

Her kommer dialogen inn som en vesentlig aktivitet. Dialogen ble også framholdt av de greske filosofer. Argumentasjon og meningsutveksling fram til felles sannhets erkjennelse. Det er demokrati. Alle elever har rett til å være deltakende i demokratiske prosesser. Det er også vårt læringssyn.

Hvordan er så vår vurderingspraksis i skolen? Først et lite tilbakeblikk: Skolen har gjennom seneste årtier vært gjenstand for vinder og tanker om hva som gir best læring. I boka Kenguruskolen av Tom Tiller viser han hvordan skolen har i kjappe vendinger tydd til metoder som skal gi svar og bedre læringsresultat. SkoleNorge ønsker nå i større grad å sette fokus på forskningsbasert kunnskap om hva som støtter læring.

Likevel mener jeg å se mye ulik praksis i skolen. Testing og prøver og individuelle oppgaver er noe av det som en ofte kommer borti. Også fordi PISA, TIMMS undersøkelser legger opp til dette. Dette også fordi vår nasjon er indirekte/direkte en del av EU som profilerer seg som verdens kunnskapsleverandør. Slik testing tar bl.a utgangspunkt i et over 100 år gammelt behavioristisk læringssyn.

Trenger en dette? Hvis vårt læringssyn tar utgangspunkt i fellesskapet må vel også bl.a en vurdering av læringsprosessen av eleven selv også være viktig?

Skoleleder i utvikling av endret elev/lærer rolle

I lys av teorien om at menneskets læring skjer i et praksisfellesskap gjør jeg meg noen tanker om skole og skoleutvikling. Hvor er vi i dag iforhold til å se hele mennesket og legge til rette for at læring skal skje i et fellesskap

Mange skolebegrep raser gjennom tanken når vi kommer til læring i et fellesskap. Tilpasset opplæring, Læringsstiler, Uteskole, Tema/prosjektarbeid, Entreprenørskap osv osv.. Det hjelper ikke med kun metodikk og undervisningsopplegg.

Begrepet Relasjoner er et stikkord i denne sammenheng. For å legge til rette for læring i et fellesskap er det viktig å sette dagsorden for et godt læringsklima i skolen. Trivsel og tilhørighet for alle må være et stikkord.

Når det kommer til praksisfellesskapet som nevnes har vi vel en vei å gå. Mye god kunnskap finnes i skolen. Men den gode lærer er mer en bare en god kunnskapsformidler. Læreren er en viktig brikke og kanskje avgjørende for å skape et godt læringsmiljø. Relasjonell kompetanse er ikke satt fokus på i skolen. Dette er et kompetanseområde som jeg tror er helt avgjørende for å skape gode praksisfellesskap.

Eleven. Eleven kan vi ikke skylde på. Det er etter min oppfatning vår relasjon til elevne vi kan arbeide med. Det er min klare oppfatning at vi som lærere plikter å ha gode relasjoner til våre elever i skolen.

Så til slutt: ”Skal vi alle bli realister og akademikere nå da! Skal vi ikke ha noen som kan kunsten å smi, kunsten og faget å slå kobber og snekre de velkjente norske laftede trehus? Skal vi bare si , ja EU vi skal være med som akademisk kunnskapsleverandør nr 1 i verden og glemme helt hva mangfoldet er?

Vårt oppdrag i skolen synes klart. Så la det også komme fram i satsninga på den norske skolen videre!